Skolevegring og angst

Velkommen til en ny episode om skolevegring, angst og de psykologiske mekanismene som kan ligge bak. I dag skal vi utforske hvorfor stadig flere barn og unge blir sittende hjemme i stedet for å gå på skolen, og hva dette fenomenet kan fortelle oss om både individet og samfunnet vi lever i. Vi skal også se nærmere på ulike former for angst, hvordan de kan oppstå, og hvordan de påvirker livene våre. Kanskje vil du kjenne deg igjen i noen av beskrivelsene, enten fra deg selv, dine barn, eller noen du kjenner. Uansett håper jeg at denne episoden kan gi deg noen nye perspektiver og kanskje også noen verktøy til å forstå og håndtere uro og angst i hverdagen. La oss starte med boka «Skolevegringsmysteriet» av Gaute Brokman og Ole Jakob Madsen. Dette er en bok som forsøker å forstå hvorfor så mange barn og unge i dag ikke klarer å gå på skolen, selv om det for bare én generasjon siden var nærmest utenkelig. Forfatterne peker på at skolevegring har blitt et betydelig folkehelseproblem, med over 20 000 barn som har vært borte fra skolen i mer enn en måned. Det er tall som virkelig gir grunn til bekymring, og det reiser spørsmålet: Hva er det som har endret seg? Hvorfor er det så mange flere som ikke makter å møte opp på skolen, dag etter dag? Tidligere var det slik at alle gikk på skolen, uansett om man trivdes eller ikke. Noen elsket friminuttene, andre hatet dem. Noen var flinke i fag, andre slet. Men alle møtte opp. I dag ser vi en helt annen virkelighet. Skolevegring har forplantet seg fra videregående og ungdomsskole, helt ned til barneskolen. Dette er ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsfenomen. Og det er nettopp det kulturelle perspektivet som Madsen og Brokman løfter frem. De spør: Hva er det med vår tid, våre familier, og vår måte å organisere skolen på, som gjør at så mange barn ikke klarer å delta? En av de mest interessante faktorene de peker på, er hvordan foreldrerollen har endret seg. Kanskje har vi gått fra å være litt distanserte foreldre, til å bli veldig nære og sensitive for barnas behov. Vi har blitt mer likestilte med barna våre, kanskje til og med venner. Det er mye positivt i dette, men det kan også ha noen bivirkninger. Når vi hele tiden er opptatt av barnas følelser og behov, kan det hende at barna blir ekstra oppmerksomme på sin egen uro og usikkerhet. Kanskje blir de så sensitive for egne følelser at det blir vanskelig å håndtere motgang og ubehag. Dette kan gå på bekostning av barnas autonomi og evne til å stå på egne bein. For å utvikle selvstendighet, må man noen ganger tåle å stå i det som er vanskelig. Hvis vi som foreldre alltid trøster, tilrettelegger og beskytter, kan det hende at barna ikke får trent opp denne motstandskraften. Og når presset på skolen samtidig øker, med mer organisert aktivitet, flere timer, og et stadig større fokus på prestasjon og synlighet, kan det bli for mye for noen. I dag starter barna tidligere på skolen enn før, og de har lengre dager. Det er mindre rom for å trekke seg tilbake, og mer fokus på å prestere, både faglig og sosialt. Det er ikke lenger bare læreren som ser deg – det er også medelever, foreldre, og ikke minst sosiale medier. Du er synlig hele tiden. Og når du endelig kommer hjem, er det kanskje ikke ro og fred der heller, for telefonen og de digitale plattformene følger deg inn på rommet. Dette konstante presset kan føre til en følelse av utmattelse og utilstrekkelighet. For noen blir det så overveldende at de til slutt ikke orker mer. De blir hjemme. Kanskje klarer de ikke å sette ord på hvorfor, men kroppen og psyken sier stopp. Og når skolevegring først har blitt et kjent fenomen, en tilgjengelig løsning, kan det også bli lettere å velge denne veien når presset blir for stort. Men er dette egentlig et individuelt problem, eller er det et symptom på noe større? Madsen og Brokman argumenterer for at vi må løfte blikket og se på hvordan samfunnet vårt er skrudd sammen. Kanskje er det ikke barna det er noe galt med, men kulturen de vokser opp i. Kanskje er det ikke diagnoser og behandling som er svaret, men endringer i hvordan vi organiserer skolen, foreldrerollen, og samfunnet for øvrig. Dette leder oss over til temaet angst. For mange av barna som blir hjemme, handler det ikke nødvendigvis om en angstlidelse i tradisjonell forstand, men om en underliggende uro som gir seg utslag i unngåelse. Og unngåelse er et sentralt symptom i de fleste angstlidelser. La oss se nærmere på hvordan angst kan forstås. I psykodynamisk teori snakker man om betydningen av en trygg oppvekst, hvor barnets behov blir ivaretatt. Hvis du som barn opplever at verden er trygg, at dine behov blir sett og møtt, utvikler du en grunnleggende tillit til livet. Dette kalles ofte et positivt moderkompleks – en slags indre trygghet som gjør at du våger å møte verden uten overdreven frykt og mistillit. Motsatt, hvis du ikke får dekket dine behov, kan du utvikle en følelse av at livet er skjørt, at folk ikke vil deg vel, og at verden er et farlig sted. Dette kan sette seg som en slags grunnleggende uro, en mistillit som følger deg inn i voksenlivet. Det er som om du hele tiden går rundt med en alarmberedskap i kroppen, klar til å forsvare deg mot farer som kanskje ikke finnes. Dette kan også forstås biologisk. Hvis du som barn opplever mye utrygghet, aktiveres hjernens fryktsentre igjen og igjen. Over tid kan dette gjøre deg ekstra sensitiv for fare, og du får en «muskel» for uro og angst som lett aktiveres senere i livet. Dette kan komme til uttrykk på mange måter, for eksempel som separasjonsangst, sosial angst, eller panikkanfall. Men det er ikke alltid så enkelt som at alt handler om barndommen. Noen barn har hatt en trygg og god oppvekst, men utvikler likevel angst eller skolevegring. Da må vi se på andre faktorer, som for eksempel samfunnets krav og forventninger, eller hvordan vi som foreldre og voksne møter barnas utfordringer. Madsen og Brokman peker på at vår tid er preget av det de kaller et «fintfølende selv». Vi er blitt